Den forbannande vekta!

Jeg vet ikke om det er vekten jeg forbanner, eller om det er min egen (mangel på) viljestyrke. Nå er jeg så utrolig lei av at jeg aldri klarer å gå ned i vekt (eller klarer det forsåvidt, men går opp igjen), og har begynt å miste litt troen på meg selv. Er det faktisk sånn at jeg ikke klarer det?? Hva er det som må til? Må jeg få diabetes før jeg skal innse at jeg gjøre noe?

Jeg er så lei av å syte og klage, så lei av at klærne strammer og så lei av å ikke føle meg vel. Og så er jeg sykt lei av å skrive om den. Vekta altså. Eller kroppen for den saks skyld. Akkurat nå er jeg så irritert og oppgitt over meg selv at jeg ikke har ord! Kan noen plis bure meg inne et sted uten tilgang på sukker? I går spiste jeg en kvart marsinpankake liksom. Til middag..!

Slenger med et digg bilde av meg selv. haha.

Jeg og Jeanette begynte å trene sammen i mars og nå har hun gått ned nesten 10 kg, mens jeg veier MER enn da vi startet! Jeg er så utrolig glad på hennes vegne, at hun har klart å endre på dårlige vaner og fått mer kunnskap om mat. Virkelig, det unner jeg henne. Men at det har gått andre veien med meg, det skammer jeg meg over.

Jeg tar meg selv i å si nei til ting jeg egentlig vil gjøre fordi jeg ikke føler meg vel, og det gjør meg så trist. Jeg har mange prosjekter jeg ønsker å starte på, men denne kroppen stanser meg. I know, det er skikkelig teit. Før sommeren fikk jeg en veldig kjip beskjed av legen min, og jeg endte opp med å bruke hele sommeren på å engste meg. For livet mitt, og at det kanskje skulla ta slutt. Jeg tenkte så utrolig mye i sommer, du vet sånne tanker som du tenker når du håper på en positiv beskjed. Typen av "Vær så snill å la det gå bra med pappa. Jeg lover å aldri ta noe(n) for gitt noen gang igjen. Jeg skal begynne å gi blod, hjelpe andre. Bli et bedre menneske. Bare la han overleve." Pappa var i en alvorlig skiulykke for noen år siden. Man tenker det verste når fæle ting skjer, og håper på det beste. Tenker at alt skal forandre seg og at man skal bli et mye bedre menneske - hvis bare alt går bra. Pappa overlevde, tiden gikk. Og jeg glemte vel etterhvert det løftet jeg hadde gitt meg selv dersom alt gikk bra. 

Det er det som er poenget mitt her nå da, at jeg tenkte sånn i sommer. Kjære Gud (ja jeg ba til Gud), bare la meg være frisk. Jeg lover å trene, spise sunt og være tilstede mer for de rundt meg. Bare la meg overleve. Og nå har jeg nesten dårlig samvittighet fordi jeg ikke har holdt det jeg lovet. Jeg har ikke spist sunt eller trent. Ikke tatt vare på meg selv.

Jeg skal komme tilbake til dette med beskjeden fra legen min og hva det dreier seg om, men det trenger litt mer spalteplass. Jeg må få det riktig.

Nå har jeg takket ja til å bli med på noe i dag, noe jeg normalt ville sagt nei til fordi det er ut av komfortsonen min. Men nå tenkte jeg bare at fuck it, den kroppen min skal ikke få ødelegge for meg nå igjen! Så da sa jeg ja da, litt sånn på trass. Gru/gleder meg. Forteller dere selvsagt senere!

Heldigvis har jeg fortsatt PT i tre måneder til og når han kommer hjem fra ferie, så vet jeg at det ikke blir noen kjære mor. Jeg har fått en super bursdagsgave fra Jeanette også som skal hjelpe meg å gjøre de rette valgene i hverdagen og holde meg aktiv. Skal vise dere hva jeg fikk litt senere i dag :)

Hilsen sytepaven

 

7 kommentarer

Tonje

11.08.2017 kl.13:12

Jeg har vært der (og er fremdeles) der du er, gjemmer meg i svarte klær, vil ikke bli tatt bilde av og føler meg uvel. Etter mange mange år meldte jeg omsider på Grete roede kurs, og endelig har jeg gått ned 6 kilo. Jeg har meldt meg på nytt kurs, og gleder meg! Du får oppfølgning, du føler deg forpliktet og deler opp og nedturer med gruppen: anbefaler det på det sterkeste!:)) heier på deg!!!

Anneli Fjereide

11.08.2017 kl.13:36

Anbefaler også Grete Roede etter egen erfaring. Du får ukentlig oppfølging, du føler deg forpliktet og du gjør det SAMMEN med andre i samme situasjon :)

Mina

11.08.2017 kl.13:37

Fra en Jo-Jo til en annen ;)

Kjenner følelsen, altfor godt. Og har gått på smell etter smell uavhengig av hvor mange ganger jeg har lovet meg selv at «denne gangen?.skal jeg IKKE opp igjen».

Og ikke minst skammen som hindrer?.nå har nok jeg en del mer ekstra på kroppen enn hva du ser ut til å ha, men stranda har jeg ikke vært på på maaaange år uten å gjemme meg. Og folk er slemme, jeg har blitt grynta til på gata og blitt tatt shaming bilder av i skjul som er lagt ut på sosiale medier etterpå. Not cool, og ikke akkurat behjelpelig.

Men på tross av dette: Vi er ikke vekta vår, det er ikke den som definerer oss som mennesker. Det er et matematisk tall for å vise hva du veier, det sier ingenting om hvem du er eller hva du består av for den saks skyld. Hvis du har trent mye og gått opp, kanskje du har fått mer muskler og ikke gått ned noe særlig i fett? Eller gått ned i fett, men gått mer i opp i muskelmasse? Jeg har begynt med InBody analyser for å unngå å gå på den ?men ingenting skjer da gir jeg opp? smellen. Da kan jeg se at jøss, jeg har stått stille i ren vekt, men 6 kg fett er borte mens 6,3 kg muskler har kommet på, brått var det ikke så crap allikevel. Roer ihvertfall frustrasjonen en del for min del.

Som en ufrivillig erfaren jo-jo?er med håp om å komme ut av det en gang for alle har jeg tatt med meg følgende selvobservasjoner i bagasjen denne gangen som jeg kan dele i tilfelle det er noe å kjenne seg igjen i:

-Ferier / lengre avvik fra hverdagsrutiner er ofte det som dytter meg av pinnen (må jo få kose meg litt?..men litt forblir aldri litt, portion control is a b****), og så er det sååå vanskelig å komme i gang igjen etterpå at det hender det ikke blir noe mer av.

-Vekta kommer på igjen etter at målet er nådd fordi jeg slutter å følge med og tenker at ?nå kan jeg jo dette? (I cleary can?t)

-Hurtigkurer /ekstremdietter funker forsåvidt, men ikke på lang sikt (fordi jeg er all or nothing og alt kommer på igjen når målet er nådd og vi er back to nothing)

Så for min del er det denne gangen slow and steady wins the race med et kosthold som ikke sulter meg, nærings/proteinrik og noe jeg fint kan leve videre med samt jevn aktivitet og trening som gjelder (har blitt flinkere på den dørstokkmila, jeg unngår den nemlig helt ved å trene på vei hjem fordi jeg vet at sofaen fanger :P). Det gikk bra i sommerferien, så om ikke det var å komme seg gjennom en stor prøvelse for min del så vet ikke jeg :P Og joda, jeg koste meg også, men det ble litt under selvtvang, kjøpte en liten sjokolade istedenfor hele plata for jeg vet jeg ikke hadde latt resten være. Ikke økonomisk for lommeboka nødvendigvis, men veldig lønnsomt for helsa :P

Jeg tenker at det blir litt sånn live and learn, det er vanskelig å lære av andres erfaringer fordi man ikke har kjent det på egen kropp, men jeg har trua, på både deg og meg :)

Lise

11.08.2017 kl.20:14

Kjenner meg igjen - sliter med litt babyvekt etter fødselen og har gått opp en str 🙈 Har aldri klart dietter eller slik men hørte en veldig bra podcast om hvordan man kun klarer å gjennomføre ting - uansett hva det er, om virkelig har lyst til det som kreves. Altså ikke lyst til å gå ned i vekt, men lyst på sunn mat, lyst til å trene eller lyst til å gå en tur. Slik at det føles lystbetont og ikke noe som man må trumpe igjennom og noe man føler man "må" eller "burde". Kanskje er det noe som du har lyst å gjøre som kan hjelpe deg på vei? Og så må jo jeg si at du uansett ser veldig flott ut! 🙌🏻

Linn

11.08.2017 kl.21:12

He! Jeg har så lenge jeg kan huske vært helt avhengig av sukker, spesielt i form av sjokolade og godteri! Var utrolig lei av å hele tiden sloss med meg selv og tankene om at jeg alltid hadde lyst på noe.. 99 ganger hver dag klarte jeg gjerne å la være, men den 100 gangen gjorde jeg ikke. Utrolig slitsomt å hele tiden sloss mot deg selv og uendelige cravings! Så kom jeg over det eneste som har fungert i lengden for meg, nemlig hypnose! Ikke tull altså :) 2 sessions (noen tusenlapper fattigere) og suget var borte i 3mnd! Etter sommeren har det kommet litt tilbake etter at jeg har fått i meg mer sukker en den siste tiden med is etc i ferien, men fremdeles er det ikke i nærheten av hvordan det var tidligere. Anbefaler det virkelig! Som hypnotisøren sa til meg, ligger det nok noe dypere som gjør at man har et behov for å spise, som trøst eller trygghet, gjerne helt tilbake til barndommen. Men det krevde en god del flere sesjoner for å nøste opp i det, og det er jo ikke akkurat gratis ;- ) lykke til! Klem til deg

LAa

11.08.2017 kl.23:45

Heihei. Jeg pleier aldri å kommentere, å aldri å anbefale eller dele mine meninger og erfaringer. Men jeg kjenner meg sånn igjen når jeg leser innlegget ditt, derfor tar jeg sjangsen og skriver min erfaring om en kur jeg hørte om i vår. Jeg er sånn type som går ned max 2kg når jeg skal ta meg sammen og når jeg gir meg går jeg opp dobbelt så mye og vel så det.. Jeg gjør ikke annet enn å spise sunn mat og gå lange gode turer, men det hjelper liksom så lite... I vår fikk jeg høre om en kur som het Fitline cellreset, 28 dagers kur. Jeg var ganske skeptisk, da jeg fikk høre om programmet, det kostet litt om jeg skulle gjennomføre det akkurat som beskrevet, og maten er noe ensformig.. Men så tenkte jeg la gå. Jeg har jo ingenting å tape, så jeg tok sjangsen. Og skal si jeg er glad for det i dag. Kuren består av et ganske stramt program disse 28 dagene. Jeg kjøpte medlemskap via en kontaktperson på Facebook ( kan sende deg info om denne personen om du skulle ønske å snakke med en som har mye kunnskap) via dette medlemskapet fikk jeg tilgang til matplan- som jeg ikke måtte kjøpe før jeg var sikker på at jeg virkelig ville dette, fikk oppskrifter samt tilgang på å kjøpe kosttilskudd jeg tok under kuren. Før jeg begynte på kuren, brukte jeg omtrent 3 uker på å sette meg inn og lese meg litt opp om den, og ta noe av kosttilskuddet sammen med mitt vanlige kosthold som en forberedelse før kuren. Denne kuren består av å spise mat uten salt. Jeg skal ikke gå sånn inn i detaljer... Men jeg gikk iallefall ned 9 kg på disse 28 dagene. Hake. Armer. Rumpe. Lår.. ja alt ble merkbart mindre, 10cm smalere rundt midjen. Og det var så kjekt at jeg aldri engang vurderte å hoppe av kuren. Og jeg er en som stort sett gir opp alt av slankekurer. Nå er det over en mnd siden jeg avsluttet kuren, lykkelig og glad over å endelig ha på meg klær som ikke strammet rundt magen, sånn har jeg ikke hatt det på år og dag. Og sånn er det fortsatt. I sommer har jeg levd livet og spist god mat og hatt utskeielser, men spiste frokost og lunsj med måltid som hører til kuren. Ifølge mine meninger, skal livsstil være både strengt og kos.. Og den balansen har jeg funnet. Og det uten at jeg har lagt på meg igjen.. hurra!!!! Det krevde litt viljestyrke den første uken, men etter det gikk det som en lek. Og det sier jeg, som har null viljestyrke. Jeg følger nå del2 av dette programmet, og for min del funker det perfekt med en slik plan, jeg følger den slavisk, og kommer til å gjøre det frem til sept/okt, da vil jeg gå gjennom disse 28 dagene på ny for å mest sannsynlig gå enda mer ned i vekt. Jeg er på ingen måte sponset eller får noe som helst for å skrive dette. Men jeg fikk bare behov for å fortelle deg dette da jeg leser at du strever. Jeg syns du er nydelig akkurat sånn som du er. Men jeg vet hvordan det føles når en selv ikke føler det sånn og ønsker endring, men så er det så himla vanskelig å gjøre noe med det. Se vekk fra dette om det absolutt ikke er av interesse :)

Inger

14.08.2017 kl.17:13

Jeg vil også anbefale Grete Roede! Tok kurset for halvannet år siden, og gikk ned femten kilo, og der er jeg enda. For meg var det viktig å få en bevisstgjøring på "hvor mye som er i hva", og lære meg selv til å spise ofte nok, rett og slett. Opplegget er absolutt til å leve med etterpå, så for meg var det en livsstilsendring, og ikke en slankekur. Lykke til Yvonne:-)

Skriv en ny kommentar

Bareyvonne

Bareyvonne

32, Rælingen

Mamma til to skjønne gutter på 5 og 9 år. Bor sammen med de, kjæresten og hunden vår Zimba i et hus på landet. Gründer og daglig leder av nettbutikken vakrerom.no

Kategorier

Arkiv

hits