hits
GRNDER OG DAGLIG LEDER AV NETTBUTIKKEN VAKREROM.NO

Nr det blir helt mrkt..

  • Publisert: 10.01.2017, 18:39
  • Kategori: Personlig
  • Dette er nok det mest personlige innlegget jeg noengang kommer til skrive. Det fles litt vanskelig fortsette bloggen uten vre 100% rlig med dere. Jeg vet ikke sikkert om jeg kommer til publisere det jeg skriver, men tankene mine m bare skrives ned akkurat n for lette p trykket.

    Dagen i gr ble alt annet enn jeg tenkte. Jeg vet jeg lovet et nytt innlegg i gr rundt lunsjtider med oppdatering p vre nye rutiner p jobb, men snn ble det alts ikke. Jeg kom meg ikke engang p jobb..

    Vi forsov oss. Ikke akkurat noe som skjer veldig sjeldent, jeg tipper at vi forsover oss minst en gang i uken. S irriterende det er og for en drittstart p dagen. At vi aldri lrer. Stresse rundt og smre matpakker i en fei. Det viktigste er at Didrik rekker skolen, og bare han er kjrt i tide s kan jeg dra hjem igjen og gjre meg ferdig. I gr dro jeg rundt halv ti.

    Skulle innom et rend, innom butikken og s p jobb. Vi kjrte sammen til Lillestrm, og allerede i bilen merket jeg at noe ikke var som det skulle. Hadde ikke lyst til prate og svarte bare kort p alle sprsml. Da han gikk ut av bilen for ta toget, spurte han om jeg var sliten. Jeg svarte ja, og skyndet meg inn i bilen. Trene rant nedover kinnene. Ta deg sammen, tenkte jeg og trket de med genseren.



    P parkeringsplassen ble jeg bare sittende i bilen med motoren p. Minuttene gikk, men jeg satt bare der og tittet tomt ut i luften. Tenkte p ingenting, flte meg bare s sabla trist. Prvde lete gjennom alle mulige grunner til hvorfor jeg var trist. Kanskje jeg var trtt og bare hadde sovet for lite? Det var liksom ikke helt den flelsen heller. Det var en flelse jeg har hatt mye av i det siste, men den var sterkere n. Snn skikkelig nedstemt. Hplshet. Tok frem telefonen og googlet litt. Trist. Nedstemt. Deprimert? Det kom opp en test med overskriften "sjekk om du er deprimert". Jaja, jeg sjekker. 10 brutale sprsml. Bestemte meg for kjenne etter og vre 100% rlig. Var jo bare meg som skulle se det uansett. Testen brukes av helsepersonell for avdekke mulig depresjon stod det.

    Tffe sprsml som traff. Da jeg trykket p resultatet visste jeg egentlig utifra mine egne svar hva som kom. "Moderat deprimert med behov for medikamell og samtalebehandling". Hjertet sank litt. Fader, ER jeg deprimert alts? Er det alts snn det kjennes ut. Trene trillet ukontrollert.

    N m jeg bare f sagt at alt stod ikke og hvilte p den testen der alts, men den ga meg en slags bekreftelse p noe jeg har tenkt p lenge. Flere jeg kjenner har vrt deprimerte over tid, og jeg har sett mange likhetstrekk med hvordan jeg har flt meg en stund. Sliten, tiltaksls, likegyldig, trist.

    Parkeringsplassen var veldig full og det kjrte flere biler forbi som prvde signalisere at jeg mtte kjre ut hvis jeg var ferdig, s de kunne f plassen min. Jeg bare ristet p hodet. Ikke klar til kjre enda. Alt stoppet opp i noen minutter. Satt helt i mine egne tanker da det kom en bil som pekte p plassen min. Sjfren var tydelig oppgitt.  Jeg bare ristet p hodet. Han ga seg ikke, tutet og veivet med armene. Herregud a, tenkte jeg. Ta en annen plass da vel, jeg sitter jo her og griner!! Det var frst da jeg s at han pekte p handicapkortet sitt. Herregud, jeg hadde parkert p handicap plass. Fader, s pinlig. Jeg kjrte ut mens trene trillet nedover kinnene og turte ikke mte blikket til den andre bilen engang. Hvis han ikke hadde tutet p meg vet jeg ikke hvor lenge jeg hadde blitt stende der.

    Prvde skyve tankene litt bort. N skulle jeg p jobb, og det gledet jeg meg til. Eller gjorde jeg? Parkerte p Rema 1000, hentet P lapp og satt meg inn i bilen igjen. Googlet litt og tok en annen test som lignet litt, men med flere graderinger av svaret. Resultatet var det samme. Deprimert. Jeg klarte ikke g ut av bilen, det var som om jeg hadde lim i rumpa. Minuttene gikk. Da jeg hadde sittet der en halvtime, flte jeg at jeg mtte si fra til Solfrid at jeg var yttlligere forsinket. Er du syk ? spurte hun. Hmm, ja kanskje jeg var syk.. Vi snakket litt frem og tilbake og etter en time i bilen besluttet jeg dra hjem igjen. Det fltes helt umulig g inn i den butikken, og jeg aner faktisk ikke hvorfor. Det er mulig dette er frste gang jeg faktisk kjenner ordentlig p flelsene mine, og prver sette ord p dem. Tidligere har jeg skjvet de bort og fokusert p andre ting, men akkurat i dag gikk det bare ikke. Vet ikke om jeg har kommet til et metningspunkt der kroppen ikke gidder lenger. Den tvinger meg liksom til hre n.

    Jeg leste i stad en artikkel om psykisk helse der psykologen sa at det er like viktig ta vare p sin mentale helse som sin fysiske. Ta vare p? Aner faktisk ikke hvordan man gjr det. Jeg har hrt at det vre deprimert er arvelig. Du er enten arvelig anlagt for det, eller ikke. Jeg er definitivt arvelig anlagt, men hadde aldri trodd det skulle sl ut p meg. Akkurat n vet jeg ikke hva som skjer. Blir jeg bedre, verre? Jeg har mest lyst til legge meg under dyna og bli der noen dager. Uten at jeg trenger snakke med noen. Det gr selvsagt ikke. Jeg har en jobb og familie, og jeg m fungere. Jeg m f meg selv til fungere. Aner bare ikke hvordan.

    Det er ingen andre enn meg som vet hvordan jeg har det inni meg. Utad tror jeg at jeg ser ut som en lykkelig person. Har jo nevnt litt om hvordan fjorret var for meg, men jeg har aldri tenkt tanken p at jeg var deprimert. Jeg, som er s positiv og har en lsning p alt? 

    Jeg tror det er snn at hvis man opplever sitt eget liv som bra og vellykket, er det s vanskelig erkjenne at man ogs har det vanskelig. Spesielt fordi noen alltid har det verre. Noen ganger fler jeg meg ikke berettiget til ha det snn, hvis dere skjnner? S mye grusomt som skjer i verden og her sitter jeg i verdens beste land i et stort, fint hus, med to friske barn og en mann som elsker meg. Jeg har en jobb jeg elsker og en familie de fleste misunner meg. S sitter jeg her da, ulykkelig. Jeg har nok latt vre kjenne ordentlig p flelsen, nettopp fordi jeg skammer meg litt. Jeg har liksom ikke lov til fle det jeg gjr, jeg burde bare vre s sinnsykt takknemmelig. Og misforst meg rett, jeg er takknemmelig. Men jeg er ogs trist.

    Da jeg var liten og opplevde vanskelige situasjoner, skrev jeg alltid om det. Bde i en dagbok, men jeg skrev ogs ofte brev til de jeg hadde uenigheter med. Det kunne vre mamma og pappa, kjresten eller venninner. P den mten fikk jeg sagt det jeg tenkte p en konstruktiv mte. Jeg gjr det fortsatt faktisk. Hvis jeg krangler med Jrgen, s sender jeg en mail etterp. Da fr jeg tenkt meg om, og jeg fr med alle mine argumenter og synspunkter uten bli avbrutt.

    skrive er terapi for meg. Som om at jeg skriver det vanskelige ut. S fort det str der p skjermen, s er det ikke bare inni hodet mitt lenger, og jeg kan tilllate det slippe taket. Bare ved ha skrevet denne teksten n uten dele den med noen, s fler jeg meg litt lettere. Kanskje jeg bare skal ha teksten for meg selv, oppske en psykolog og fortsette mitt tilsynelatende fine og problemfrie liv? Men s var det det da, at jeg startet en personlig blogg. Hvis jeg bare skulle skrevet til meg selv, hadde jeg ikke trengt bloggen. Kunne skrevet vanlig dagbok. Hele poenget er jo nyansere livets opp og nedturer, n ut til flere, slik at frre trenger fle det umenneskelige presset som har oppsttt i dagens samfunn. Tenk om alle lettet p trykket innimellom da? Tenk om en du virkelig beundret, stod frem og sa hun var ulykkelig og nedfor. Vi ser det jo med kjendiser hele tiden. Avhengig av ditt, avhengig av datt. Legger seg inn p rehab, og har det tydeligvis ikke bra. Alikevel idealiserer vi dem. For p utsiden i sosiale medier ser alt s himla plettfritt ut. Men gjett hva dere? Det er ikke sannheten. Ikke for de, og ikke for oss. Alle har vi hvert vrt stri med, og kan vi ikke bare innrmme det en gang for alle?



    Jeg bde vil og vil ikke at andre skal lese dette innlegget. Jeg vil fordi jeg kan n ut til noen som har det vanskelig, og kan kjenne hp ved ikke fle seg s alene. Og applaus til bloggere som er rlige, jeg er sikker p at dere har hjulpet mange. S er det selvsagt ikke snn at alle blogger skal handle om eldendighet heller. Man leser jo oftest fordi man nsker rmme litt fra sin egen hverdag og virkelighet, sant? Alikevel er det alltid de sre personlige innleggene som blir lest mest, ikke de perfekte overfladiske. Noe tenke p?

    Jeg vil ikke at andre skal lese dette innlegget, fordi da m jeg forholde meg til det. Kanskje til og med snakke om det. Det er jo ganske deilig glemme bort tankene og fylle bloggen med rosa innhold.

    Hvis jeg er i tvil, s pleier jeg sprre flgerne mine. Er den svarte eller bl kjolen finest? Svart, ok jeg gr for den. Men denne gangen er det ikke like enkelt. Jeg kan ikke sprre dere, dette m jeg avgjre helt selv. Hvis du sitter og leser dette n, s betyr det at jeg trykket p publiser. Fordi argumentet for gjre det veide tyngre enn argumentet mot.



     

    Klem fra meg <3

    Fr jeg publiserte dette innlegget, kopierte jeg teksten og limte det inn i en mail. Den sendte jeg til min beste venninne, kjreste, mine ansatte og min familie. Tipper de hadde blitt skuffet hvis de leste dette her p bloggen uten ha ftt noen heads up frst. Jeg vet ikke om jeg hadde satt ord p det, hvis ikke det var for bloggen. Bloggen, som jeg har hatt i EN uke. Det er jo helt sprtt, sant? Uansett, takk for at du leste <3

    28 kommentarer

    SIK

    10.01.2017 kl.18:48

    Kanskje du skulle bestille time hos psykolog? Hper du snart fler deg bedre ❤

    Marthe

    10.01.2017 kl.18:53

    En stor klem til deg<3 Hrtes ut som noe veldig kjent i det du skriver. Kan relatere meg til veldig masse av det . Min mte komme over den strste kneika er ta meg litt fri. Lre meg si nei, be om litt mer hjelp til barna, g p jobb 3-4 ganger i uken , prve gjre ting som gjr MEG glad. Litt snn som du gjorde i helgen nr du dro avgrde alene. Jeg tenkte "endelig s bra for henne. Det fortjener hun virkelig!" Og det mener jeg :) en lykkelig mor gir lykkelige barn og samboer. vise flelser p denne mten er en styrke. Og jeg er hundre prosent sikker p at samtlige lesere kan kjenne seg igjen i det du skriver, vi er bare mennesker. Ta deg tid til deg selv, snakk med en dyktig faglig person , finn ut hva som kan gjre at du kommer ut av bobla her <3 Jeg vet du vil klare det fint.

    Man har mange jobber , men bare en helse.

    Og den psykiske helsa er viktig:*

    Stefanie

    10.01.2017 kl.18:53

    Sender deg mange gode tanker❤ du kommer deg opp igjen,og da vil du fle en enn sterkere glede og kjrlighet det er jeg sikker p,vrt der selv❤ Vi skal lre av alt vi opplever❤

    Ingelin

    10.01.2017 kl.19:19

    Var veldig deilig f bekreftet at jeg ikke er alene om slike tanker og flelser. Er selv heldig, har ein fantastisk familie, gjr det bra p skolen, har en kjreste som elsker meg og er fdt i et av verdens rikeste og beste land. At vi alikevel ikke har det godt med oss selv til tider er veldig underlig og rart. Skammer meg ofte over det, og skyver tankene unna som du sier du ogs gjr. Finner aldri noen god forklaring eller lsning. Trster meg med at det bare er i perioder jeg har det slik. Tyr ofte til isolere meg og se masse filmer og serier i de periodene jeg har det slik. Det blir liksom enklere forholde seg til andres fiksjonale liv enn mitt eget. God bedring!

    Emma

    10.01.2017 kl.19:28

    S sterkt et innlegg! Sender deg mange gode tanker og nsker deg alt det beste! Det er beundringsverdig hvordan du str p for bde familien din og for at nettbutikken skal g bra! Husk ta vare p deg selv oppi alt💕 Jeg kjenner deg ikke, men flger deg p snap og insta, og du virker som en s god person :) Ta tak i flelsene du beskriver, s fr du det nok bedre💕 Lykke til!

    Beate

    10.01.2017 kl.19:32

    Man har allerede kommet et lite stykke p vei, nr man trr offentliggjre det. Masse masse lykke til framover, du fine menneske ❤

    Ann

    10.01.2017 kl.19:35

    Hei!

    Kjenner meg igjen av mye av det du har skrevet ❤️ Og jeg vet at det er fryktelig mange som har det snn, men utad vises det ikke. Vi setter p oss en maske, smiler og ler og later som alt er helt Ok . I dag flte jeg meg nedfor, tok meg en kjretur og tente noen lys p grava til faren min og felte noen trer. Det er mrketid, Januar er en jvlig trist mned og jaggu er det fullmne om 2 dager.... Blir av en eller annen grunn alltid nedstemt fr fullmne, som visstnok forsterker negative flelser,spesielt til hysensitive personer, men om ett par dager er det over og ting blir litt lettere igjen 🙏🏻💞 Klem til deg 🌕🙏🏻 Klem til deg 💞

    Ane

    10.01.2017 kl.19:46

    Jeg er s imponert over deg som person❤ Jeg har fulgt deg lenge n bde p instagram, snap, vakrerom og n bloggen din.. Jeg har aldri mtt p deg, men fler at jeg kjenner deg litt pga mten du fronter alt p.. Har mange ganger tenkt hvordan du fr dagene dine til g opp, du som gjr s mye..😉 men slik er det og trre satse og gjre noe som ikke hver mann kan klare.. Med ta den veien, byr det ofte p utfordringer og slik er livet.. Alt fra motgang i jobb, slitene dager hjemme, noe mas med familie eller hva det mtte vre.. S vil en st oppreist og komme seg gjennom det og en tar ofte de enkleste lsningene frst istedet for stoppe opp og tenke seg litt om..❤ Det lrte du nok mye av nr du skulle ha ny nettside og "fjompen" sviktet deg.. Men hvordan skal en reagere nr krisen rammer seg selv personlig??? Det er ikke lett vite, for det har en ikke kontroll p og en kan ikke fikse der med f ett nytt produkt eller bare "sl av"..

    Mine sm rd til deg: Ta tiden til hjelp, finn ut hva som ikke er s bra i livet ditt og skriv det p en liste..begyn endre p punkt 1, s 2..osv

    S m du finne de positive tingene dine, de kan du bare gjre mer av..

    Og det beste av alt finn en gammel hobby som du kanskje har savnet eller som du ikke visste fantes og bruk tid p det..

    Eller gjr noe sprtt: hopp i strikk, reis alene en uke til ett helt ukjent sted, meld deg p 71grader nord/farmen eller noe.. 😉👍

    Det vre deprimert kan vre s mangt, men er man egentlig deprimert?? Eller trenger en bare se seg litt rundt p hva en egentlig bruker sine 24 timer av dgnet p og til slutt er det verd det eller trengs det endringer til for at en skal bare bli glad i livet igjen..❤❤❤

    Klem fra meg❤

    Hilde

    10.01.2017 kl.19:55

    Trude Antonsen

    10.01.2017 kl.19:55

    Vakre deg! Tft av deg vre s pen, og takk for at du deler. Skjnner det har krevd mye og publisere dette. Men kanskje enn mer erkjenne at noe er galt. Tror at hvis man presser seg selv over lang tid, s sier kroppen i fra at nok er nok. Og det M man ta alvorlig. Hper virkelig du finner ut av det, eller fr hjelp til finne ut av det. Som du skriver, du har s mye bra rundt deg. Jobb, familie, mann og barn. Men det viktigste er at du har det bra med deg selv. Og det er jeg sikker p at de rundt deg som er glad i deg ogs nsker. Jeg heier p deg! ❤

    Ann

    10.01.2017 kl.20:11

    Et stort PS! Prv kutt ut Pepsi Max, lightbrus generelt! Pvirker nervesystemet og sentralnervesystemet 💞🙏🏻

    Marte

    10.01.2017 kl.20:14

    Veldig gjenkjennelig!

    Marit

    10.01.2017 kl.21:54

    Rart lese om at DU sliter med depresjon! Du er jo det mest positive og sprudlende mennesket jeg kan tenke meg 😲 ✌🏼 Det viser bare at man aldri kan se hvordan noen EGENTLIG har det. Dette kommer du deg gjennom, klem ❤️

    iaa

    10.01.2017 kl.22:01

    S tft og flott at du deler dette! Skulle gjerne svart deg mer men PC har streiket og det er s knotete skrive p mobilen. Kommer kanskje et lenger svar senere... men m bare si at n synes jeg du m prve sette av ordentlig tid til deg selv og kanskje "pause" livet ditt litt. gjre mest mulig lystbetonte ting, hvile, g turer, treffe mennesker som sttter deg og kanskje sprre lege om bli henvist til en psykolog... varm klem

    Sylvia Kupkow

    10.01.2017 kl.23:04

    Hei kjre Yvonne! 🌺 Noe av det frste jeg tenker nr jeg leser blogginnlegget ditt er; wow! Dette er rlig, modig og tft gjort av deg! S tenker jeg p dette med depresjon. Jeg fr lyst til sprre deg om nr var det sist du ble SETT? Virkelig sett for den personen du er? For Yvonne. Ikke mamma, samboer, sster, datter, barnebarn-Yvonne. Men bare deg. Psykolog blir nevnt her ser jeg, og det er flott. Men jeg fr en flelse av at dette ligger p et s dypt niv, at du trenger kanskje grave dit? Jeg har selv ftt hjelp med egne utfordringer i livet med Rosenterapi bl.a. Du kan lese om Rosenmetoden om du kjenner at det treffer en nerve hos deg. Men uansett om du velger en 'alternativ' behandling, eller psykolog som samtalepartner, s vit at det blir bedre! Og det krever litt 'guts' grave i gammelt grums, men nr det frst har blitt belyst, er det som trollet, det sprekker i sola! Bort med det! Ny energi kan f komme inn :) Jeg nsker deg alt godt, og lykke til :)

    Iselin

    10.01.2017 kl.23:37

    Dette innlegget krever mot. Utrolig sterkt dele med s mange! Og ikke minst fint. Du er et herlig menneske, hper det blir bedre for deg❤️

    Cecilie

    10.01.2017 kl.23:45

    S flott at du delte dette ❤❤

    HappyTom

    11.01.2017 kl.00:08

    Depresjon har mange startpunkter. Noen ganger traumatiske opplevelser, men ofte er det rett og slett, "mtt veggen". Nr du har levd med det store presset det er vre grnder og alle de utfordringene du ogs har hatt, er det jo ikke s rart. Det som er rart er at nr man er over "kneika", det er da psyken kollapser. Du har nok litt rett i arv og hva man lrer av sine foreldre. Du har arvet stille svrt strenge krav til deg selv, selv om mamma og jeg har vrt bevisste p at man alltid er god nok, nr man gjr sitt beste.

    Men det er kanskje den innstillingen som bidrar til at man setter s hye krav til seg selv at man brenner seg ut. Det som gjr det s hplst ved vre grnder og bli syk, er at det fr s store konsekvenser for businessen. Men ikke alltid. Du er s reflektert at du tar tak i ting med engang, i motsetning til pappa som ikke fant ut av det fr det hadde gtt flere tir. Du fr gode rd og sympati fra mange, nettopp fordi det dessverre er en mer vanlig sykdom enn mange er klar over, fr man alts opplever den selv. En av mine viktigste medisiner var faktisk sol. Du vet hvor stor effekt jeg har av sol, og tenker du p arv og kroppens kjemiske balanse vil du nok prve litt solarium du ogs.

    Ta hensyn, aksepter at du er syk, ro ned jobbing og online s mye som mulig. Jeg delte erfaringer etter at jeg ble frisk og deling bidro nok til at jeg fortsatt er frisk og ser at erfaringen ikke var helt bortkastet. Nr du deler, er du online, og det er en av tingene du rdes av flere til begrense litt i en periode. Bare du er du, og du er unik. Prv litt sol. (ikke spraytan alts) ;-)

    Renate

    11.01.2017 kl.00:46

    nsker deg masse lykke til p veien som n ligger forann deg ❤ Den kommer nok til bli tff, men om noen mneder vil du tenke tilbake p alt du har lrt og at du aldri ville vrt foruten den reisa!! penhet er ofte den strste hindringen, den har du overvunnet! St p videre og ta i mot all hjelp du kan f... om d s bare er sm enkle ting! Vil gjerne hre i ett annet innlegg om hvordan kollegaer, kjreste og familie responderte p mailen du sendte de.

    Klem ❤

    IB

    11.01.2017 kl.05:01

    Lurt ta seg en tur til legen.For meg hres det ut som du er i ferd med bli utbrent. Da er det ikke s lurt presse kroppen lenger,men heller hre p de signalene den gir deg.

    Mari

    11.01.2017 kl.06:25

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde et ferskt forhold med en jeg var glad i, jeg hadde fullfrt skole og lretid med veldig gode resultater, og jeg hadde ftt en kjempemulighet p jobb! Men jeg grt. Jeg grt nesten hver dag. Og det aller verste var ikke kunne svare nr kjresten spurte hvorfor. Antakelig var det grums fra fortiden som innhentet meg - som ogs har gitt meg angst.

    Jeg har hatt noen f timer hos psykolog, og der lrte jeg et par viktige triks som jeg har brukt i ettertid. I tillegg lrte jeg f litt perspektiv p ting. Jeg mtte ogs lre meg bli litt mindre 'flink pike', trre si nei, og ikke alltid gjre ting fordi jeg fler at det er forventet av meg. I dag har jeg det bedre, og grter ganske sjelden! Angsten ligger der fremdeles, men forskjellen er at n klarer jeg glede meg til ting. Dt er en befrielse!

    Finn din egen vei ut av det, men ikke vr redd for be om hjelp. Hper du fr det bedre!

    Marianne Aanesen

    11.01.2017 kl.07:08

    Flott innlegg Yvonne. Tft dele sine flelser. Du er superflink bde i Business og i det private. Ta vare p de sm yeblikk og deg selv.

    ellen

    11.01.2017 kl.12:58

    ❤ tft av deg dele. Du kommer deg gjennom dette❤

    Martine

    11.01.2017 kl.22:27

    Det du beskriver der er akkurat det samme som jeg opplevde for 6 r siden. Du er i ferd med treffe den skalte veggen. Du som har jobb, to barn, man og hus og ja...alt det der; TA FRI N fr du ogs ligger p gulvet og hyperventilerer ukontrollert pga panikkangst. Jeg unner ingen oppleve det. Det har tatt meg r komme over den opplevelsen. Det kan godt hende du n tenker; Neida det gr fint dette, jeg kan jo bare g til psykologen og kanskje begynne p yoga. Det mange ikke skjnner at dette ogs blir to ting man plutselig gjr I TILLEGG til alt annet. Det gjr alt vrre!!

    TA FRI. HELT FRI! P ubestemt tid. Ikke bestem deg for nr du skal vre tilbake.

    Vr hjemme, g tur, les bok, slapp av. Helst ikke gjr noen ting. Lr deg skru av hodet, forventningene, planene, alle invitasjonene som dukker opp i hodet ditt hele tiden ang ting som m gjres. De frste tre ukene vil bare det vre en enorm utfordring. Frst da kjenner du ogs hvor sliten du er, men ikke fr det. Og frst da vet du hvor lang tid dette vil ta. Men trust me; det er det eneste funker i lengden. Og jeg er i dag sjeleglad for at jeg den gangen ga meg selv den tiden. Jeg lrte utrolig mye om meg selv og de viktige tingene i livet.

    Hper du ikke oppfatter dette som belrende. Det er bare dyrekjpt erfaringer. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til kommentere fordi jeg aldri gjr snt. Men om du av en eller annen grunn skulle velge ta til deg mine rd og unng g helt fullstendig i kjelleren, ville det vrt fantastisk.

    iaa

    12.01.2017 kl.23:19

    jeg kjenner meg igjen i det Martine over het skriver... og jeg er enig med henne! Stopp opp og ta vare p deg selv fr du virkelig gr p en (utbrent)smell. Symptomene kommer ofte etter st man har vrt gjennom en tff periode, for da har kroppen tid til reagere. Hvis du bare fortsetter presse deg selv kan det bare bli verre. Ikke meningen skremme deg, men har selv opplevd dette etter ha overbelastet meg over en lang periode. Fikk plutselig et panikkanfall og etter det har jeg slitt med angst-/stress symptomer som svimmelhet, hodepine, hjertebank, slitenhet mm. Skikkelig tft, men fler meg heldigvis litt bedre n etter ha vrt sykemeldt i snart ito mneder (jeg trivdes p jobben, men det var summen av store livsomveltninger mm som gjorde utslaget). S vil bare oppfordre deg til ta godt vare p deg selv; ikke presse deg til gjre ting du egentlig ikke nsker, fylle p med gode opplevelser nr du har overskudd, g turer, lese bok, vre ute i naturen, og hvile - masse -med god samvittighet. Gjerne gjre yoga. Og last ned en app p mobilen som heter Calm.... OG - g inn p Facebook og sk opp Siw Stenbrenden gestaltterapeut. Hr p hennes julekalender sendinger som ligger det (gratis). Hun er en nydelig dame som ogs holder nettkurs bla om egenomsorg. Kan anbefales! 😊 Masse lykke til videre. Klem

    iaa

    13.01.2017 kl.00:03

    Glemte noe i forrige kommentar.... jeg pleier svrt sjelden kommentere p blogger, men har jo fulgt deg en tid og synes du virker som en s dyktig og flott person som fr til alt... og jeg kjenner meg igjen i en god del sv det du skriver... det er akkurat slike som deg som er mest utsatt for bli utbrent/g p en smell... de som tilsynelatende fr til alt.... tillegg til det jeg skrev i forrige kommentar s er det viktig prve senke kravene til deg selv, og bry deg minst mulig om hva andre synes om deg, lytte til hva du vil og nsker mer enn hva du "br" og "m". Lytt til kroppens signaler. nsker deg alt det beste 😊 ps. Blir litt knotete kommentarer for begge PCene vre har streiket, s sitter bare med iPhonen min her 😬😊

    Martine igjen..

    13.01.2017 kl.17:07

    Jeg kan signere under for alt det iaa skriver over her. Veldig bra alt det du fyer til. Er s enig! Var akkurat snn for meg.

    De flelsene du gr og kjenner p om dagen kan kalles symptomer p depresjon og er mest sannsynlig ikke en faktisk depresjon. Men det kan utvikles om du fortsetter som fr.

    I tillegg vil jeg bare fye til at jeg ikke vil at du skal svare p disse kommentarene. At du har lest de er nok for meg. Bruk heller tiden p ingenting.

    Og: de siste innleggene dine p bloggen om ting du er glad for i livet. Det er veldig fint at du reflekterer over det. Men ikke press deg selv til at du skal ha det bedre. Du fr det ikke bedre fr det kommer av seg selv.

    Anine

    14.01.2017 kl.09:46

    Du er tff! Vet du det? Jeg beundrer deg. :-) Tusen takk for at du deler, det setter nok veldig mange stor pris p. Klem fra meg

    Skriv en ny kommentar