Når det blir helt mørkt..

Dette er nok det mest personlige innlegget jeg noengang kommer til å skrive. Det føles litt vanskelig å fortsette bloggen uten å være 100% ærlig med dere. Jeg vet ikke sikkert om jeg kommer til å publisere det jeg skriver, men tankene mine må bare skrives ned akkurat nå for å lette på trykket.

Dagen i går ble alt annet enn jeg tenkte. Jeg vet jeg lovet et nytt innlegg i går rundt lunsjtider med oppdatering på våre nye rutiner på jobb, men sånn ble det altså ikke. Jeg kom meg ikke engang på jobb..

Vi forsov oss. Ikke akkurat noe som skjer veldig sjeldent, jeg tipper at vi forsover oss minst en gang i uken. Så irriterende det er og for en drittstart på dagen. At vi aldri lærer. Stresse rundt og smøre matpakker i en fei. Det viktigste er at Didrik rekker skolen, og bare han er kjørt i tide så kan jeg dra hjem igjen og gjøre meg ferdig. I går dro jeg rundt halv ti.

Skulle innom et ærend, innom butikken og så på jobb. Vi kjørte sammen til Lillestrøm, og allerede i bilen merket jeg at noe ikke var som det skulle. Hadde ikke lyst til å prate og svarte bare kort på alle spørsmål. Da han gikk ut av bilen for å ta toget, spurte han om jeg var sliten. Jeg svarte ja, og skyndet meg inn i bilen. Tårene rant nedover kinnene. Ta deg sammen, tenkte jeg og tørket de med genseren.



På parkeringsplassen ble jeg bare sittende i bilen med motoren på. Minuttene gikk, men jeg satt bare der og tittet tomt ut i luften. Tenkte på ingenting, følte meg bare så sabla trist. Prøvde å lete gjennom alle mulige grunner til hvorfor jeg var trist. Kanskje jeg var trøtt og bare hadde sovet for lite? Det var liksom ikke helt den følelsen heller. Det var en følelse jeg har hatt mye av i det siste, men den var sterkere nå. Sånn skikkelig nedstemt. Håpløshet. Tok frem telefonen og googlet litt. Trist. Nedstemt. Deprimert? Det kom opp en test med overskriften "sjekk om du er deprimert". Jaja, jeg sjekker. 10 brutale spørsmål. Bestemte meg for å kjenne etter og være 100% ærlig. Var jo bare meg som skulle se det uansett. Testen brukes av helsepersonell for å avdekke mulig depresjon stod det.

Tøffe spørsmål som traff. Da jeg trykket på resultatet visste jeg egentlig utifra mine egne svar hva som kom. "Moderat deprimert med behov for medikamell og samtalebehandling". Hjertet sank litt. Fader, ER jeg deprimert altså? Er det altså sånn det kjennes ut. Tårene trillet ukontrollert.

Nå må jeg bare få sagt at alt stod ikke og hvilte på den testen der altså, men den ga meg en slags bekreftelse på noe jeg har tenkt på lenge. Flere jeg kjenner har vært deprimerte over tid, og jeg har sett mange likhetstrekk med hvordan jeg har følt meg en stund. Sliten, tiltaksløs, likegyldig, trist.

Parkeringsplassen var veldig full og det kjørte flere biler forbi som prøvde å signalisere at jeg måtte kjøre ut hvis jeg var ferdig, så de kunne få plassen min. Jeg bare ristet på hodet. Ikke klar til å kjøre enda. Alt stoppet opp i noen minutter. Satt helt i mine egne tanker da det kom en bil som pekte på plassen min. Sjåføren var tydelig oppgitt.  Jeg bare ristet på hodet. Han ga seg ikke, tutet og veivet med armene. Herregud a, tenkte jeg. Ta en annen plass da vel, jeg sitter jo her og griner!! Det var først da jeg så at han pekte på handicapkortet sitt. Herregud, jeg hadde parkert på handicap plass. Fader, så pinlig. Jeg kjørte ut mens tårene trillet nedover kinnene og turte ikke å møte blikket til den andre bilen engang. Hvis han ikke hadde tutet på meg vet jeg ikke hvor lenge jeg hadde blitt stående der.

Prøvde å skyve tankene litt bort. Nå skulle jeg på jobb, og det gledet jeg meg til. Eller gjorde jeg? Parkerte på Rema 1000, hentet P lapp og satt meg inn i bilen igjen. Googlet litt og tok en annen test som lignet litt, men med flere graderinger av svaret. Resultatet var det samme. Deprimert. Jeg klarte ikke å gå ut av bilen, det var som om jeg hadde lim i rumpa. Minuttene gikk. Da jeg hadde sittet der en halvtime, følte jeg at jeg måtte si fra til Solfrid at jeg var yttlligere forsinket. Er du syk ? spurte hun. Hmm, ja kanskje jeg var syk.. Vi snakket litt frem og tilbake og etter en time i bilen besluttet jeg å dra hjem igjen. Det føltes helt umulig å gå inn i den butikken, og jeg aner faktisk ikke hvorfor. Det er mulig dette er første gang jeg faktisk kjenner ordentlig på følelsene mine, og prøver å sette ord på dem. Tidligere har jeg skjøvet de bort og fokusert på andre ting, men akkurat i dag gikk det bare ikke. Vet ikke om jeg har kommet til et metningspunkt der kroppen ikke gidder lenger. Den tvinger meg liksom til å høre nå.

Jeg leste i stad en artikkel om psykisk helse der psykologen sa at det er like viktig å ta vare på sin mentale helse som sin fysiske. Ta vare på? Aner faktisk ikke hvordan man gjør det. Jeg har hørt at det å være deprimert er arvelig. Du er enten arvelig anlagt for det, eller ikke. Jeg er definitivt arvelig anlagt, men hadde aldri trodd det skulle slå ut på meg. Akkurat nå vet jeg ikke hva som skjer. Blir jeg bedre, verre? Jeg har mest lyst til å legge meg under dyna og bli der noen dager. Uten at jeg trenger å snakke med noen. Det går selvsagt ikke. Jeg har en jobb og familie, og jeg må fungere. Jeg må få meg selv til å fungere. Aner bare ikke hvordan.

Det er ingen andre enn meg som vet hvordan jeg har det inni meg. Utad tror jeg at jeg ser ut som en lykkelig person. Har jo nevnt litt om hvordan fjoråret var for meg, men jeg har aldri tenkt tanken på at jeg var deprimert. Jeg, som er så positiv og har en løsning på alt? 

Jeg tror det er sånn at hvis man opplever sitt eget liv som bra og vellykket, er det så vanskelig å erkjenne at man også har det vanskelig. Spesielt fordi noen alltid har det verre. Noen ganger føler jeg meg ikke berettiget til å ha det sånn, hvis dere skjønner? Så mye grusomt som skjer i verden og her sitter jeg i verdens beste land i et stort, fint hus, med to friske barn og en mann som elsker meg. Jeg har en jobb jeg elsker og en familie de fleste misunner meg. Så sitter jeg her da, ulykkelig. Jeg har nok latt være å kjenne ordentlig på følelsen, nettopp fordi jeg skammer meg litt. Jeg har liksom ikke lov til å føle det jeg gjør, jeg burde bare være så sinnsykt takknemmelig. Og misforstå meg rett, jeg er takknemmelig. Men jeg er også trist.

Da jeg var liten og opplevde vanskelige situasjoner, skrev jeg alltid om det. Både i en dagbok, men jeg skrev også ofte brev til de jeg hadde uenigheter med. Det kunne være mamma og pappa, kjæresten eller venninner. På den måten fikk jeg sagt det jeg tenkte på en konstruktiv måte. Jeg gjør det fortsatt faktisk. Hvis jeg krangler med Jørgen, så sender jeg en mail etterpå. Da får jeg tenkt meg om, og jeg får med alle mine argumenter og synspunkter uten å bli avbrutt.

Å skrive er terapi for meg. Som om at jeg skriver det vanskelige ut. Så fort det står der på skjermen, så er det ikke bare inni hodet mitt lenger, og jeg kan tilllate det å slippe taket. Bare ved å ha skrevet denne teksten nå uten å dele den med noen, så føler jeg meg litt lettere. Kanskje jeg bare skal ha teksten for meg selv, oppsøke en psykolog og fortsette mitt tilsynelatende fine og problemfrie liv? Men så var det det da, at jeg startet en personlig blogg. Hvis jeg bare skulle skrevet til meg selv, hadde jeg ikke trengt bloggen. Kunne skrevet vanlig dagbok. Hele poenget er jo å nyansere livets opp og nedturer, nå ut til flere, slik at færre trenger å føle det umenneskelige presset som har oppstått i dagens samfunn. Tenk om alle lettet på trykket innimellom da? Tenk om en du virkelig beundret, stod frem og sa hun var ulykkelig og nedfor. Vi ser det jo med kjendiser hele tiden. Avhengig av ditt, avhengig av datt. Legger seg inn på rehab, og har det tydeligvis ikke bra. Alikevel idealiserer vi dem. For på utsiden i sosiale medier ser alt så himla plettfritt ut. Men gjett hva dere? Det er ikke sannheten. Ikke for de, og ikke for oss. Alle har vi hvert vårt å stri med, og kan vi ikke bare innrømme det en gang for alle?



Jeg både vil og vil ikke at andre skal lese dette innlegget. Jeg vil fordi jeg kan nå ut til noen som har det vanskelig, og kan kjenne håp ved å ikke føle seg så alene. Og applaus til bloggere som er ærlige, jeg er sikker på at dere har hjulpet mange. Så er det selvsagt ikke sånn at alle blogger skal handle om eldendighet heller. Man leser jo oftest fordi man ønsker å rømme litt fra sin egen hverdag og virkelighet, sant? Alikevel er det alltid de såre personlige innleggene som blir lest mest, ikke de perfekte overfladiske. Noe å tenke på?

Jeg vil ikke at andre skal lese dette innlegget, fordi da må jeg forholde meg til det. Kanskje til og med snakke om det. Det er jo ganske deilig å glemme bort tankene og fylle bloggen med rosa innhold.

Hvis jeg er i tvil, så pleier jeg å spørre følgerne mine. Er den svarte eller blå kjolen finest? Svart, ok jeg går for den. Men denne gangen er det ikke like enkelt. Jeg kan ikke spørre dere, dette må jeg avgjøre helt selv. Hvis du sitter og leser dette nå, så betyr det at jeg trykket på publiser. Fordi argumentet for å gjøre det veide tyngre enn argumentet mot.



 

Klem fra meg <3

Før jeg publiserte dette innlegget, kopierte jeg teksten og limte det inn i en mail. Den sendte jeg til min beste venninne, kjæreste, mine ansatte og min familie. Tipper de hadde blitt skuffet hvis de leste dette her på bloggen uten å ha fått noen heads up først. Jeg vet ikke om jeg hadde satt ord på det, hvis ikke det var for bloggen. Bloggen, som jeg har hatt i EN uke. Det er jo helt sprøtt, sant? Uansett, takk for at du leste <3

28 kommentarer

SIK

10.01.2017 kl.18:48

Kanskje du skulle bestille time hos psykolog? Håper du snart føler deg bedre ❤

Marthe

10.01.2017 kl.18:53

En stor klem til deg<3 Hørtes ut som noe veldig kjent i det du skriver. Kan relatere meg til veldig masse av det . Min måte å komme over den største kneika er å ta meg litt fri. Lære meg å si nei, be om litt mer hjelp til barna, gå på jobb 3-4 ganger i uken , prøve å gjøre ting som gjør MEG glad. Litt sånn som du gjorde i helgen når du dro avgårde alene. Jeg tenkte "endelig så bra for henne. Det fortjener hun virkelig!" Og det mener jeg :) en lykkelig mor gir lykkelige barn og samboer. Å vise følelser på denne måten er en styrke. Og jeg er hundre prosent sikker på at samtlige lesere kan kjenne seg igjen i det du skriver, vi er bare mennesker. Ta deg tid til deg selv, snakk med en dyktig faglig person , finn ut hva som kan gjøre at du kommer ut av bobla her <3 Jeg vet du vil klare det fint.

Man har mange jobber , men bare en helse.

Og den psykiske helsa er viktig:*

Stefanie

10.01.2017 kl.18:53

Sender deg mange gode tanker❤ du kommer deg opp igjen,og da vil du føle en ennå sterkere glede og kjærlighet det er jeg sikker på,vært der selv❤ Vi skal lære av alt vi opplever❤

Ingelin

10.01.2017 kl.19:19

Var veldig deilig å få bekreftet at jeg ikke er alene om slike tanker og følelser. Er selv heldig, har ein fantastisk familie, gjør det bra på skolen, har en kjæreste som elsker meg og er født i et av verdens rikeste og beste land. At vi alikevel ikke har det godt med oss selv til tider er veldig underlig og rart. Skammer meg ofte over det, og skyver tankene unna som du sier du også gjør. Finner aldri noen god forklaring eller løsning. Trøster meg med at det bare er i perioder jeg har det slik. Tyr ofte til å isolere meg og se masse filmer og serier i de periodene jeg har det slik. Det blir liksom enklere å forholde seg til andres fiksjonale liv enn mitt eget. God bedring!

Emma

10.01.2017 kl.19:28

Så sterkt et innlegg! Sender deg mange gode tanker og ønsker deg alt det beste! Det er beundringsverdig hvordan du står på for både familien din og for at nettbutikken skal gå bra! Husk å ta vare på deg selv oppi alt💕 Jeg kjenner deg ikke, men følger deg på snap og insta, og du virker som en så god person :) Ta tak i følelsene du beskriver, så får du det nok bedre💕 Lykke til!

Beate

10.01.2017 kl.19:32

Man har allerede kommet et lite stykke på vei, når man tørr offentliggjøre det. Masse masse lykke til framover, du fine menneske ❤

Ann

10.01.2017 kl.19:35

Hei!

Kjenner meg igjen av mye av det du har skrevet ❤️ Og jeg vet at det er fryktelig mange som har det sånn, men utad vises det ikke. Vi setter på oss en maske, smiler og ler og later som alt er helt Ok . I dag følte jeg meg nedfor, tok meg en kjøretur og tente noen lys på grava til faren min og felte noen tårer. Det er mørketid, Januar er en jævlig trist måned og jaggu er det fullmåne om 2 dager.... Blir av en eller annen grunn alltid nedstemt før fullmåne, som visstnok forsterker negative følelser,spesielt til høysensitive personer, men om ett par dager er det over og ting blir litt lettere igjen 🙏🏻💞 Klem til deg 🌕🙏🏻 Klem til deg 💞

Ane

10.01.2017 kl.19:46

Jeg er så imponert over deg som person❤ Jeg har fulgt deg lenge nå både på instagram, snap, vakrerom og nå bloggen din.. Jeg har aldri møtt på deg, men føler at jeg kjenner deg litt pga måten du fronter alt på.. Har mange ganger tenkt hvordan du får dagene dine til å gå opp, du som gjør sååååå mye..😉 men slik er det og tørre å satse og gjøre noe som ikke hver mann kan klare.. Med å ta den veien, byr det ofte på utfordringer og slik er livet.. Alt fra motgang i jobb, slitene dager hjemme, noe mas med familie eller hva det måtte være.. Så vil en stå oppreist og komme seg gjennom det og en tar ofte de enkleste løsningene først istedet for å stoppe opp og tenke seg litt om..❤ Det lærte du nok mye av når du skulle ha ny nettside og "fjompen" sviktet deg.. Men hvordan skal en reagere når krisen rammer seg selv personlig??? Det er ikke lett å vite, for det har en ikke kontroll på og en kan ikke fikse der med å få ett nytt produkt eller bare "slå av"..

Mine små råd til deg: Ta tiden til hjelp, finn ut hva som ikke er så bra i livet ditt og skriv det på en liste..begyn å endre på punkt 1, så 2..osv

Så må du finne de positive tingene dine, de kan du bare gjøre mer av..

Og det beste av alt finn en gammel hobby som du kanskje har savnet eller som du ikke visste fantes og bruk tid på det..

Eller gjør noe sprøtt: hopp i strikk, reis alene en uke til ett helt ukjent sted, meld deg på 71grader nord/farmen eller noe.. 😉👍

Det å være deprimert kan være så mangt, men er man egentlig deprimert?? Eller trenger en bare å se seg litt rundt på hva en egentlig bruker sine 24 timer av døgnet på og til slutt er det verd det eller trengs det endringer til for at en skal bare bli glad i livet igjen..❤❤❤

Klem fra meg❤

Hilde

10.01.2017 kl.19:55

Trude Antonsen

10.01.2017 kl.19:55

Vakre deg! Tøft av deg å være så åpen, og takk for at du deler. Skjønner det har krevd mye og publisere dette. Men kanskje ennå mer å erkjenne at noe er galt. Tror at hvis man presser seg selv over lang tid, så sier kroppen i fra at nok er nok. Og det MÅ man ta alvorlig. Håper virkelig du finner ut av det, eller får hjelp til å finne ut av det. Som du skriver, du har så mye bra rundt deg. Jobb, familie, mann og barn. Men det viktigste er at du har det bra med deg selv. Og det er jeg sikker på at de rundt deg som er glad i deg også ønsker. Jeg heier på deg! ❤

Ann

10.01.2017 kl.20:11

Et stort PS! Prøv å kutt ut Pepsi Max, lightbrus generelt! Påvirker nervesystemet og sentralnervesystemet 💞🙏🏻

Marte

10.01.2017 kl.20:14

Veldig gjenkjennelig!

Marit

10.01.2017 kl.21:54

Rart å lese om at DU sliter med depresjon! Du er jo det mest positive og sprudlende mennesket jeg kan tenke meg 😲 ✌🏼 Det viser bare at man aldri kan se hvordan noen EGENTLIG har det. Dette kommer du deg gjennom, klem ❤️

iaa

10.01.2017 kl.22:01

Så tøft og flott at du deler dette! Skulle gjerne svart deg mer men PC har streiket og det er så knotete å skrive på mobilen. Kommer kanskje et lenger svar senere... men må bare si at nå synes jeg du må prøve å sette av ordentlig tid til deg selv og kanskje "pause" livet ditt litt. gjøre mest mulig lystbetonte ting, hvile, gå turer, treffe mennesker som støtter deg og kanskje spørre lege om å bli henvist til en psykolog... varm klem

Sylvia Kupkow

10.01.2017 kl.23:04

Hei kjære Yvonne! 🌺 Noe av det første jeg tenker når jeg leser blogginnlegget ditt er; wow! Dette er ærlig, modig og tøft gjort av deg! Så tenker jeg på dette med depresjon. Jeg får lyst til å spørre deg om når var det sist du ble SETT? Virkelig sett for den personen du er? For Yvonne. Ikke mamma, samboer, søster, datter, barnebarn-Yvonne. Men bare deg. Psykolog blir nevnt her ser jeg, og det er flott. Men jeg får en følelse av at dette ligger på et så dypt nivå, at du trenger kanskje grave dit? Jeg har selv fått hjelp med egne utfordringer i livet med Rosenterapi bl.a. Du kan lese om Rosenmetoden om du kjenner at det treffer en nerve hos deg. Men uansett om du velger en 'alternativ' behandling, eller psykolog som samtalepartner, så vit at det blir bedre! Og det krever litt 'guts' å grave i gammelt grums, men når det først har blitt belyst, er det som trollet, det sprekker i sola! Bort med det! Ny energi kan få komme inn :) Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til :)

Iselin

10.01.2017 kl.23:37

Dette innlegget krever mot. Utrolig sterkt å dele med så mange! Og ikke minst fint. Du er et herlig menneske, håper det blir bedre for deg❤️

Cecilie

10.01.2017 kl.23:45

Så flott at du delte dette ❤❤

HappyTom

11.01.2017 kl.00:08

Depresjon har mange startpunkter. Noen ganger traumatiske opplevelser, men ofte er det rett og slett, "møtt veggen". Når du har levd med det store presset det er å være gründer og alle de utfordringene du også har hatt, er det jo ikke så rart. Det som er rart er at når man er over "kneika", det er da psyken kollapser. Du har nok litt rett i arv og hva man lærer av sine foreldre. Du har arvet å stille svært strenge krav til deg selv, selv om mamma og jeg har vært bevisste på at man alltid er god nok, når man gjør sitt beste.

Men det er kanskje den innstillingen som bidrar til at man setter så høye krav til seg selv at man brenner seg ut. Det som gjør det så håpløst ved å være gründer og bli syk, er at det får så store konsekvenser for businessen. Men ikke alltid. Du er så reflektert at du tar tak i ting med engang, i motsetning til pappa som ikke fant ut av det før det hadde gått flere tiår. Du får gode råd og sympati fra mange, nettopp fordi det dessverre er en mer vanlig sykdom enn mange er klar over, før man altså opplever den selv. En av mine viktigste medisiner var faktisk sol. Du vet hvor stor effekt jeg har av sol, og tenker du på arv og kroppens kjemiske balanse vil du nok prøve litt solarium du også.

Ta hensyn, aksepter at du er syk, ro ned jobbing og online så mye som mulig. Jeg delte erfaringer etter at jeg ble frisk og deling bidro nok til at jeg fortsatt er frisk og ser at erfaringen ikke var helt bortkastet. Når du deler, er du online, og det er en av tingene du rådes av flere til å begrense litt i en periode. Bare du er du, og du er unik. Prøv litt sol. (ikke spraytan altså) ;-)

Renate

11.01.2017 kl.00:46

Ønsker deg masse lykke til på veien som nå ligger forann deg ❤ Den kommer nok til å bli tøff, men om noen måneder vil du tenke tilbake på alt du har lært og at du aldri ville vært foruten den reisa!! Åpenhet er ofte den største hindringen, den har du overvunnet! Stå på videre og ta i mot all hjelp du kan få... om d så bare er små enkle ting! Vil gjerne høre i ett annet innlegg om hvordan kollegaer, kjæreste og familie responderte på mailen du sendte de.

Klem ❤

IB

11.01.2017 kl.05:01

Lurt å ta seg en tur til legen.For meg høres det ut som du er i ferd med å bli utbrent. Da er det ikke så lurt å presse kroppen lenger,men heller høre på de signalene den gir deg.

Mari

11.01.2017 kl.06:25

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg hadde et ferskt forhold med en jeg var glad i, jeg hadde fullført skole og læretid med veldig gode resultater, og jeg hadde fått en kjempemulighet på jobb! Men jeg gråt. Jeg gråt nesten hver dag. Og det aller verste var å ikke kunne svare når kjæresten spurte hvorfor. Antakelig var det grums fra fortiden som innhentet meg - som også har gitt meg angst.

Jeg har hatt noen få timer hos psykolog, og der lærte jeg et par viktige triks som jeg har brukt i ettertid. I tillegg lærte jeg å få litt perspektiv på ting. Jeg måtte også lære meg å bli litt mindre 'flink pike', tørre å si nei, og ikke alltid gjøre ting fordi jeg føler at det er forventet av meg. I dag har jeg det bedre, og gråter ganske sjelden! Angsten ligger der fremdeles, men forskjellen er at nå klarer jeg å glede meg til ting. Dét er en befrielse!

Finn din egen vei ut av det, men ikke vær redd for å be om hjelp. Håper du får det bedre!

Marianne Aanesen

11.01.2017 kl.07:08

Flott innlegg Yvonne. Tøft å dele sine følelser. Du er superflink både i Business og i det private. Ta vare på de små øyeblikk og deg selv.

ellen

11.01.2017 kl.12:58

❤ tøft av deg å dele. Du kommer deg gjennom dette❤

Martine

11.01.2017 kl.22:27

Det du beskriver der er akkurat det samme som jeg opplevde for 6 år siden. Du er i ferd med å treffe den såkalte veggen. Du som har jobb, to barn, man og hus og ja...alt det der; TA FRI NÅ før du også ligger på gulvet og hyperventilerer ukontrollert pga panikkangst. Jeg unner ingen å oppleve det. Det har tatt meg år å komme over den opplevelsen. Det kan godt hende du nå tenker; Neida det går fint dette, jeg kan jo bare gå til psykologen og kanskje begynne på yoga. Det mange ikke skjønner at dette også blir to ting man plutselig gjør I TILLEGG til alt annet. Det gjør alt værre!!

TA FRI. HELT FRI! På ubestemt tid. Ikke bestem deg for når du skal være tilbake.

Vær hjemme, gå tur, les bok, slapp av. Helst ikke gjør noen ting. Lær deg å skru av hodet, forventningene, planene, alle invitasjonene som dukker opp i hodet ditt hele tiden ang ting som må gjøres. De første tre ukene vil bare det være en enorm utfordring. Først da kjenner du også hvor sliten du er, men ikke før det. Og først da vet du hvor lang tid dette vil ta. Men trust me; det er det eneste funker i lengden. Og jeg er i dag sjeleglad for at jeg den gangen ga meg selv den tiden. Jeg lærte utrolig mye om meg selv og de viktige tingene i livet.

Håper du ikke oppfatter dette som belærende. Det er bare dyrekjøpt erfaringer. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å kommentere fordi jeg aldri gjør sånt. Men om du av en eller annen grunn skulle velge å ta til deg mine råd og unngå å gå helt fullstendig i kjelleren, ville det vært fantastisk.

iaa

12.01.2017 kl.23:19

jeg kjenner meg igjen i det Martine over het skriver... og jeg er enig med henne! Stopp opp og ta vare på deg selv før du virkelig går på en (utbrent)smell. Symptomene kommer ofte etter st man har vært gjennom en tøff periode, for da har kroppen tid til å reagere. Hvis du bare fortsetter å presse deg selv kan det bare bli verre. Ikke meningen å skremme deg, men har selv opplevd dette etter å ha overbelastet meg over en lang periode. Fikk plutselig et panikkanfall og etter det har jeg slitt med angst-/stress symptomer som svimmelhet, hodepine, hjertebank, slitenhet mm. Skikkelig tøft, men føler meg heldigvis litt bedre nå etter å ha vært sykemeldt i snart ito måneder (jeg trivdes på jobben, men det var summen av store livsomveltninger mm som gjorde utslaget). Så vil bare oppfordre deg til å ta godt vare på deg selv; ikke presse deg til å gjøre ting du egentlig ikke ønsker, fylle på med gode opplevelser når du har overskudd, gå turer, lese bok, være ute i naturen, og hvile - masse -med god samvittighet. Gjerne gjøre yoga. Og last ned en app på mobilen som heter Calm.... OG - gå inn på Facebook og søk opp Siw Stenbrenden gestaltterapeut. Hør på hennes julekalender sendinger som ligger det (gratis). Hun er en nydelig dame som også holder nettkurs bla om egenomsorg. Kan anbefales! 😊 Masse lykke til videre. Klem

iaa

13.01.2017 kl.00:03

Glemte noe i forrige kommentar.... jeg pleier svært sjelden å kommentere på blogger, men har jo fulgt deg en tid og synes du virker som en så dyktig og flott person som får til alt... og jeg kjenner meg igjen i en god del sv det du skriver... det er akkurat slike som deg som er mest utsatt for å bli utbrent/gå på en smell... de som tilsynelatende får til alt.... tillegg til det jeg skrev i forrige kommentar så er det viktig å prøve å senke kravene til deg selv, og bry deg minst mulig om hva andre synes om deg, lytte til hva du vil og ønsker mer enn hva du "bør" og "må". Lytt til kroppens signaler. Ønsker deg alt det beste 😊 ps. Blir litt knotete kommentarer for begge PCene våre har streiket, så sitter bare med iPhonen min her 😬😊

Martine igjen..

13.01.2017 kl.17:07

Jeg kan signere under for alt det iaa skriver over her. Veldig bra alt det du føyer til. Er så enig! Var akkurat sånn for meg.

De følelsene du går og kjenner på om dagen kan kalles symptomer på depresjon og er mest sannsynlig ikke en faktisk depresjon. Men det kan utvikles om du fortsetter som før.

I tillegg vil jeg bare føye til at jeg ikke vil at du skal svare på disse kommentarene. At du har lest de er nok for meg. Bruk heller tiden på ingenting.

Og: de siste innleggene dine på bloggen om ting du er glad for i livet. Det er veldig fint at du reflekterer over det. Men ikke press deg selv til at du skal ha det bedre. Du får det ikke bedre før det kommer av seg selv.

Anine

14.01.2017 kl.09:46

Du er tøff! Vet du det? Jeg beundrer deg. :-) Tusen takk for at du deler, det setter nok veldig mange stor pris på. Klem fra meg

Skriv en ny kommentar

Bareyvonne

Bareyvonne

31, Rælingen

Mamma til to skjønne gutter på 4 og 8 år. Bor sammen med de, kjæresten og hunden vår Zimba i et hus på landet. Gründer og daglig leder av nettbutikken vakrerom.no

Kategorier

Arkiv

hits