Sosial angst..

De av dere som følger meg på Snap, vet at kveldens største dilemma ble om jeg skulle tørre å gå ut på restaurant alene og spise. No big deal tenkte jeg først, og var fast bestemt på å dra ut. Jo lenger tid det gikk, og jo mer jeg tenkte på det - desto mer angst fikk jeg for alt som kunne gå galt. Jeg delte tankene mine med alle på Snap, og jeg er helt blown away over både positive tilbakemeldinger, men også hvor mange som kjente seg igjen i mine følelser. Mange sa at jeg satt ord på følelser de selv hadde, og at det hjalp at jeg kunne si det høyt.

Klokken tikket og gikk, og magen begymte å rumle. Drakk tre pepsi max på rappen for å stagge den verste sulten. Herregud, tenkte jeg for meg selv. Bare kom deg ut! Men det var lettere sagt enn gjort. Tankene jobbet mot meg. Hva om det ikke var ledig bord? Tenk om alle så rart på meg? Begynte å tiske og hviske, og peke på meg, se på hun som sikkert er sviktet av daten sin lørdag kveld. Herregud, har jeg sosial angst, tenkte jeg.




 

Etter støtte fra flere hundre følgere som sendte meg meldinger på Snap, bestemte jeg meg omsider for å gå ut. Muligheten for takeaway var jo uansett der, og jeg kunne når som helst gå tilbake til leiligheten min. Det ligger en pizzarestaurant rett over gata som var sistevalget mitt. Om det var fullt over alt, kunne jeg gå dit, og var det fullt der også - ja så kunne jeg bestille takeaway.

Ned trappa og ut døren. Følte alle så på meg, og at jeg var alene. Herregud, nå må du ta deg sammen, tenkte jeg. Kunne jo være jeg skulle på fest, eller var på vei for å møte noen. Og selv om jeg var alene, hvilken rolle spilte egentlig det?

Jeg hadde mest lyst til å spise på Villa Paradisio, en pizzarestaurant ca 500 meter unna. Gikk over veien og bortover. Det var dritglatt. Speilblank is. Så sykt typisk om jeg tryner langflat her nå, tenkte jeg. Tittet inn vinduene i restaurantene på veien. Masse mennesker som spiste, lo og koste seg. Stoppet og så på noen menyer. Hjertet banket. Snart var jeg fremme, og jeg hadde ingen plan. Skulle jeg tørre å gå inn? Restauranten har store vinduer ut mot gaten og da jeg gikk forbi var det så mange mennesker der, at jeg ombestemte meg. Nope, tror ikke det. Jeg snudde 180 grader og gikk over veien isteden. Tilbake i retningen jeg kom fra, bare på andre siden. Champagneria. Kanskje definisjonen på typisk vestkantsted. Jeg så en ledig vindusplass og tok motet til meg. Jeg gikk inn. Inne var det stappfullt av folk. Jeg gikk innover i lokalet og prøvde å få tak i en som jobbet der. Han var opptatt med masse bestillinger. "Eh, hei.. har du noe ledig?" Han var skikkelig stresset, og svarte bare kjapt "Nei helt fullt". Det var ikke fullt, det var ledig ved benken ved vinduet, men det turte jeg ikke å si. Jeg gikk ut igjen.

Fader, hvor skulle jeg gå nå? Hadde jo ingen plan. Gikk oppover mot Frognerparken, sjekket mobilen etter restauranter. Alle jeg gikk forbi var stappfulle. Altså, klokken halv ni en lørdagskveld, så er det stort sett fullt over alt. Jeg gikk over veien og tilbake samme vei igjen, bare en annen sidegate. Hvis noen satt og så ut av vinduet, ville de sett meg gå febrisk frem og tilbake uten mål og mening. Prøvde å ikke få øyekontakt med noen. Jeg nærmet meg Frogner House igjen. Jaja, jeg får bare ta den pizzasjappa over veien, tenkte jeg. Begynte å bli kald. Hadde ikke tatt på meg jakke, siden jeg ikke skulle så langt. Fingrene mine var iskalde. Inne i restauranten var det varmt og godt. Masse mennesker. Kelneren så rart på meg. Du, vi er helt fullbooket. Det er lørdag kveld "Kan jeg bestille takeaway?" sa jeg. "Sorry, vi har desverre ikke tid." WTF.. ingen plan B.

Nå hadde jeg to valg: gå på Narvesen, kjøpe meg en pølse og luske opp i leiligheten, eller gå tilbake til Villa Paradisio (som jeg allerede hadde gått forbi to ganger nå) og spise der jeg egentlig ønsket. Jeg mannet meg opp og valgte det siste.

Hovmesteren kom. "How many people" "Eh, just me. One." Han så litt rart på meg og viste meg et bord midt i lokalet. Ville helst sitte ved vinduet eller i en krok, men dette var det han kunne tilby. La gå. Rundt meg var det vennegjenger, kjærestepar og familier. Alle snakket høyt. Jeg bestilte en pizza og et glass vin. Bestemte meg for å ikke ta opp telefonen på ti minutter. Satt der og lot øynene gli rundt i rommet. Analyserte alle. Ingen så til å bry seg noe særlig. Tipper folk tenkte at det skulle komme en til etterhvert. Jeg tok opp boken min (Selvbilde av Sophie Elise, midt på beste Frogner) og la den med permene ned i bordet mens jeg leste. Hjertet dunket hardt under den tykke genseren. Livredd for å velte vinglasset, eller tiltrekke meg oppmerksomhet. Drakk vin, så rundt meg og leste videre. Sjekket mobilen. Det rant inn med meldinger. Alle lurte på om jeg hadde turt å gå ut.

Maten kom, og kelneren så litt medlidende på meg. Stakkars meg som var ute alene en lørdagskveld. Det må ha sett veldig ut som jeg ventet på noen. Spiste opp maten, nippet til vinen og fikk øyekontakt med kelneren. Endelig, tenkte han nok. Nå skal hun hjem. Neida, til hans store overraskelse bestilte jeg både kaffe og dessert. Han så litt overrasket på meg, men med varme i blikket. Kanskje han trodde at jeg satt og ventet på en date som ikke dukket opp, og ville redde ansikt? Fikk fortsatt inntrykk av at han trodde det var meningen at det kom flere. Etterhvert som jeg satt der, møtte jeg blikket til flere av de rundt meg. Begynte å drite litt i hva de tenkte. Ja, jeg er her ALENE en lørdagskveld, tenkte jeg. Men jeg har valgt det helt selv. Samma om de vet det eller ikke. JEG vet jo det, og det er det som betyr noe.

Tror jeg satt der 1,5 time mokk alene. Om jeg storkoste meg i eget selskap og nøt alenetiden, slik flere av dere skrev at jeg burde, det er jeg ikke så sikker på. Det jeg derimot er sikker på, det er at jeg gjorde noe fullstendig utenfor min egen komfortsone og gjennomførte det. Og DET nøt jeg!



God klem fra meg <3

 

14 kommentarer

stavangerinmyheart

07.01.2017 kl.23:58

Gratulerer:))))

Bareyvonne

07.01.2017 kl.23:58

stavangerinmyheart: Takk :)

Linn

07.01.2017 kl.23:59

Digger det, at du gjorde det tilslutt!! ♡ #MentalHigh5

Bareyvonne

08.01.2017 kl.00:00

Linn: Tusen takk! Litt stolt ;)

Linn

08.01.2017 kl.00:03

As you should! Og ikke minst at du ikke bare hev deg inn og skoflet i deg maten, men drakk vin, hadde dessert og satt en stund og reflekterte litt ☆

Bareyvonne

08.01.2017 kl.00:06

Linn: Jepp, jeg gikk all in ;)

Nina

08.01.2017 kl.00:08

Tøffing ❤ klapp på skulderen til deg ❤ du er som Pippi, dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg helt sikkert til 👍

Victoria Larsen

08.01.2017 kl.00:10

Så bra at du gjorde det til slutt! Kjenner godt igjen den følelsen! God klem <3

Anita Heggen

08.01.2017 kl.00:17

WOW !!!!! Veldig stolt av deg at du klarte det 😘❤👍🙌👏👏 stor klem fra meg 💕

Mona

08.01.2017 kl.01:33

Fantastisk! Så bra at du gikk❤

Jillhege

08.01.2017 kl.01:35

Kjempebra at du gjorde det. Neste gang går det mye lettere. Tøffing ❤

Linn

08.01.2017 kl.15:23

Er det fordi du er så opptatt av hva alle andre gjør når du er ute MED andre,at du i det hele tatt gidder å reflektere så mye over dette?

Jeg har aldri brydd meg om det sitter en eller ti på bordet ved siden av meg på en restaurant..Kanskje du ikke skal tenke så mye på hva andre gjør,det er sikkert ikke så mange som bryr seg om hva du gjør om du tar en middag alene ute heller..

iaa

08.01.2017 kl.17:48

Tøft gjort! 😊 Men tror nok ikke så mange tenkte på at du var alene - tror du tenkte mer på det enn den sim var der 😊

09.01.2017 kl.22:10

Hei. Så fin blogg du har fått deg. Kjenner meg veldig godt igjen i innlegget ditt. Og jammen er du tøff som til slutt tok motet til deg og fikk deg en god middag med dessert og det hele 😊 kanskje jeg burde gjøre det samme!

Skriv en ny kommentar

Bareyvonne

Bareyvonne

31, Rælingen

Mamma til to skjønne gutter på 4 og 8 år. Bor sammen med de, kjæresten og hunden vår Zimba i et hus på landet. Gründer og daglig leder av nettbutikken vakrerom.no

Kategorier

Arkiv

hits